Alle gutta, og hele klubben

Etter å ha brukt hele vinteren på langrennsarrangement rundt om i Europa og hyllet både de norske og internasjonale skiheltene i spaltemeter på spaltemeter skjønner jeg etter helgens langhelg i Skåne at jeg ikke trenger å spasere lenger enn til klubbhuset en tirsdagskveld for å finne vel så store helter og minst like store idrettsutøvere.

"Ketchupeffekten" er en klisje i idrettsammenheng, men det var få som på forhånd trodde at KOK-mannskapet kunne gjenskape fjorårseieren på 10-mila.

Fredagskveld snakket jeg selv med en såkalt ekspert som kunne fortelle meg at han tippet at KOK ikke ville bli å finne blant de fem beste.

Dette var provoserende for en sjåvenistisk bergenser, som har lagt igjen deler av hjertet og mye svettelukt i Kristiansand og KOK-drakten de siste årene.

Om gutta følte nervøsitet og press, så var det ikke så lett å se for en langrennsjournalist på orienteringsferie.

Trygghet ro og selvtillit preget forberedelsene. Med all mulig grunn. Gutta hadde vunnet før og visste hva som skal til for å føre "gullet hem."

Da stafetten dro igang løp gutta som sine GPS-klokker, og lå med i teten hele veien. Rasmus var først etter långa, og derfra og inn var jeg ganske trygg.

Jostein dro sine velkjente spensthopp i på plattingen i klubbteltet foran sin etappe. Jeg begynte å bli sikker. Da Jostein i tillegg tok den tunge veien i alle de lange gaflingene og kunne veksle til Baptiste på skuddhold var det flere enn Eirik som begynte å bli nervøs.

Baptiste gjorde som i fjor både i løype og intervju. Der Holger er politisk korrekt og snakker om en kamp av gangen er Baptiste en journaslists drøm og lover seier og gullfeiring.

Med rette. Daniel er verdens beste o-løper i verdens beste o-klubb. I fjor var de tre mann sammen ut på sisteetappe. Da var Daniel kald og rolig. Avventet og stolte på spurtegenskapene.

I år avgjorde han i skogen. Solid løping hele veien førte til en overlengen seier. Selv om han på TV-bildene så litt urolig ut etter en halvminuttsbom på slutten var det totalt ubegrunnet.

Det var over fire minutter ned til forfølgerne og gutta kunne ta seg tid til både jubel og siersintervju før Kalevan Rasti kom i mål som nummer to.

Nå er det på tide å dra frem nye klisjéer i klubbhuset frem mot neste års 10-mila. Alle gode ting er tre eller "give them five" kan være motivasjonsfaktorer når vinden uler og regnet pisker.

Grunnene til at dette kan bli mer enn bare motivasjonsfaktorer finner vi på andrelaget.

Jon er verdensmester og motivator av rang. Selv på andrelaget er det "go hard or go home" som gjelder.

Damien imponerer også med en kjempeetappe lenge etter at luften hadde gått ut av andrelagsballongen.

Sammen med klubbløperne Arild, som har lagt flere flyplaner enn kompasskurser denne vinteren, og ungkalven Leiv -Terje, som holder førstelagsnivå i ti år fremover. Er alle disse garantister for at et forfall i førstelaget blir uten særlige konsekvenser.

Nå er det først feiring og jubel, så nye utfordringer.

Verdens beste klubb mangler fortsatt et trofé i beltet, og på vei til flyplassen var det Jukolasnakket som dominerte..........