Tiomila 2008 åttende etappe

Åttende etappe:
Holger Hott trosser skadeproblemer og en ikke helt optimal sesongoppkjøring og beholder ledelsen hele etappen gjennom. Han veksler på først, 0:17 foran neste lag og har 6. beste etappetid. Nå er SNO og Halden like bak KOK, men derfra er det en luke på snaue 5 minutter ned til de neste. De første tre lagene er egentlig avgjort på dette tidspunktet, men alle tre lag har fantastiske avslutninger så de imellom er ingen ting avgjort.

Før løpet
På vei til samlingsplass skjønte jeg fra meldingene jeg fikk at vi nå kjempet om å vinne Tiomila. En visjon mer enn et mål var nær ved å gå i oppfyllelse. Merkelig nok gjorde dette meg ikke så nervøs som jeg hadde forventet. Jeg følte meg forholdsvis rolig gjennom oppvarmingen og løpet. Selvfølgelig var jeg nervøs, men vanligvis er jeg mye mer nervøs når viktige ting står på spill. Sannsynligvis skyldtes det at jeg hadde en veldig overkommelig oppgave; Ca. 30 min orientering i et forholdsvis lett teknisk terreng, samtidig som det var to etapper igjen etter meg.

Å bli sendt ut alene i tet med to minutters ledelse på Tiomila var en fantastisk følelse. KOK var endelig der vi har drømt om være i så mange år, vi snuste virkelig på seieren. Jeg er godt fornøyd med hvordan jeg taklet det psykologiske presset med å lede Tiomila. Jeg følte meg klar i hodet gjennom hele løpet.

Løpet
Løypa var lagt omtrent slik jeg hadde forventet, noen kortere strekk i skogen hvor det var viktig å orientere bra og en god del løpestrekk imellom. Taktikken var klar: Løp sikkert i de vanskelige partiene og trykk til på de enklere strekkene. Første del av taktikken gikk bra selv om jeg fikk noen småsleiver og en større feil på første radiopost, 6. post (ca. 45 sekunder). Jeg trodde ikke jeg hadde tapt så mye tid og husket heller ikke bommen da jeg ble intervjuet like etter veksling. Andre del av taktikken fungerte ikke like bra. Jeg klarte rett og slett ikke å løpe fort nok i de enklere partiene. Det kan vel helt enkelt forklares med manglende løpstrening i vinter. Det føltes som om jeg kunne tatt mer ut av kroppen hvis jeg hadde vært sammen med løpere med et noe høyere tempo, men alene var jeg ikke god nok til å klare det. I oppløpet ble jeg skuffet da jeg hørte at forfølgerne nesten hadde spist opp hele forspranget, men med en ugaflet sisteetappe var det likevel ingen katastrofe.

Etterpå
Gjennom den resterende delen av konkurransen var jeg forholdsvis avslappet og hadde veldig stor tro på at Daniel var den beste spurteren. Litt bekymret var jeg når jeg så TV-bildene fra sisteposten, men når jeg så hvor lett Daniel ut fra posten hentet inn de meterene han var bak hadde jeg troen på at vi virkelig skulle VINNE TIOMILA.

Å vinne
Etter noen år med trøbbel og 9. plass som klubbrekord hadde jeg slått meg til ro med at KOK kanskje aldri ville vinne Tiomila i min aktive karriere, selv om drømmen fortsatt levde. Jeg må stadig minne meg selv på at vi faktisk vant Tiomila 2008. Ingen kan noensinne ta ifra oss det. Vi kan skryte og juge om Tiomila 2008 til mannen med ljåen tar oss (Og det kommer vi vel til å gjøre også). Og hva passer vel bedre enn et Tiomila-trofé i det nye klubbhuset?

Det sier seg selv at å vinne Tiomila er en lagseier. Takk skal dere ha mine 9 lagkamerater. Men jeg vil nesten gå så langt som å kalle det en klubbseier. I hele min tid i KOK har det vært en utrolig positiv stemning i klubben. Takk skal dere ha alle sammen for å være med på å skape en klubb som jeg er stolt av å være medlem i.