Fjerde etappe:Rasmus Djurhuus gjør et fantom løp og veksler på 19. plass, 0:45 bak teten og har 9. beste etappetid.
Longa natten
Jeg ble valgt av treneren til å løpe den legendariske 4. etappen, som også kalles ”longa natten”, siden det er en
Da jeg på forhånd viste at vi hadde et riktig godt lag, var jeg veldig nervøs. Jeg hadde stort sett tenkt på løpet helt siden jeg fikk vite at jeg var på førstelaget. Jeg hadde tenkt over hva som ventet meg, hvordan jeg gjerne ville prestere og hvilke forskjellige situasjoner jeg kunne komme ut for og mye annet rundt konkurransen. Jeg var så nervøs, at jeg stort sett ikke fikk sove dagen før, men jeg kunne med ærlighet si til meg selv, at jeg var 100 % forberedt.
Jeg så teten etter 3. etappe komme i mål å veksle til de andre løperne omkring meg, og det gikk for alvor opp for meg hvem det var jeg skulle ut å løpe imot – verdensstjerner. Jeg stod ved kartplanken og skulle få overlevert mitt kart, og jeg var så nervøs at jeg skalv, men jeg var samtidig konsentrert og klar. Jeg kom ut godt 3 minutter etter teten, og løp utrolig godt og hurtig i starten. Jeg fikk etter hvert kontakt med en stor gruppe løpere, men hadde vanskelig med å nå helt opp til dem. På vei til 5. post, på vei nedover en litt tett og diffus åsside stoppede hele gruppen plutselig opp og alle var i tvil om hvor de var. Jeg følte at jeg hadde god kartkontakt og løp like gått stille forbi gruppen og stemplet på posten. Jeg lå nå et par strekk og førte an i en gruppe på 25 mann. Det, å ligge og føre i en så stor gruppe av toppløpere, var uten tvil blant mitt livs aller største orienteringsopplevelser.
Jeg kom inn sammen med teten og hadde hentet 7 plasser, et riktig godt løp både teknisk og fysisk.
5. post, hvor den store gruppen bommet, og jeg løp meg opp i tet.
Spurtoppgjør
Etter at jeg hadde skiftet om og fått litt mat var klokken blitt halv fire om natten. Jeg la meg inn i klubbteltet for å sove litt, men da vi lå med blant de førende lag var det umulig for meg at sovne. Jeg valgte derfor ved halv fem tiden at stå opp igjen, så jeg bedre kunne følge med i stafetten, og etter hvert blev det mere og mere klart at vi ville ende med en topplassering. Da løperne gikk ut på sisteetappen var det klart at seieren ville gå til enten Halden, Södertälje eller min klubb Kristiansand OK. De siste minutter før det ble avgjort ble jeg mer og mer spent. Løperne kom inn mot samlingsplassen sammen, og det hele skulle avgjøres i et spurtoppgjør. Jeg stod blant de mange tilskuerne, og kunne til slutt rett og slett ikke kontrollere meg selv. Jeg hoppet opp og ned av ren spenning. Mens løperne presset seg alt de kunne i det
Den følelsen som gikk gjennom kroppen, da det gikk opp for meg at vi hadde vunnet, er totalt ubeskrivelig!!! Men der er ingen tvil om at den var verdt ALLE de sure treningstimene jeg hadde lagt ned.
De etterfølgende timene var helt ubeskrivelige. Man skulle ikke tro det ”bare” var et orienteringsløp vi hadde vunnet. Det føltes som å være stjerne. Der var utrolig mange pressefotografer, intervjuer, tegning av veivalg for forskjellige utenlandske orienteringsblader, og folk fra alle sider ville ha sin del av oss. Jeg har senere lest, at det hadde været omkring 20.000 tilskuere, og jeg har aldri fått så utrolig mange lykkeønskninger og flotte ord fra så mange mennesker, og halvparten kjente jeg ikke engang.
En lagprestasjon
Det tok noen dager å fordøye opplevelsen, og å få sovet ut. Jeg hadde under og etter stafetten vært våken i 37 timer (unntatt 30 minutters søvn i flyet på vei hjem). Jeg kunne kikke tilbake på mitt livs klart største opplevelse, og min karrieres absolutte høydepunkt. Men jeg hadde ikke klart oppgaven alene. Det var en lagprestasjon. Alle på laget løp godt, uten store bom, og det er slik man vinner en stafett – ikke ved enkeltmannsprestasjoner.
Rasmus Djurhuus på vei mod vekslingen, etter en god og stabil prestasjon.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar